På djupt vatn, i Middelhavet – En aguas profundas! Falke og Skjalg dykkar!

Husk du kan trykje på bileta. Ein gong, store, ein gong til ennå større!

Oppdatera torsdag kl. 13.58: Sjå Falke med beviset!

Åshild og Eimund reiste og det blei stille. Falke har vært her ei veke. Kosa seg i varmen og med kontrasten til det strenge soldatlivet på Skjold i nord Noreg. Han har vært stille, det vil seie han har lese mykje den siste tida!

I stua

På hotell-terrassen

Me tinga dykkarkurs for han, så har har nytta høvet til å førebu seg vel. Frykteleg vel. Han les og les, strekar og fargar i boka si om dykking. Han har snart lesa og fargelagd heile den 260 sider lange læreboka, så eg trur han tek kurset denne veke med den største lettsamd. Dei siste dagane har eg sitt han lese ute og inne, på kafear, parkar, om kvelden dagen og natta! Nå den karen har bestemt seg for noko så går det slik! Det er både sikkert og visst!

På benken

På cafe....litt trøtt!

Kurset Falke tek er det same som eg to omlag 22 år sidan! Har har ikkje dykka sidan den tida, så eg må friske opp kunnskapen min og gjere eit dykk eller to slik at eg er «kompatibel». Det er det som no står for tur. Falke han har lese seg opp og eg må vel be han eksaminere meg litt på teorien, tenkjer eg!  I dag tirsdag, så har han fyrste dag med undervisning og pratisk dykking. Han fekk seg et prøvedykk i Calpe for nokre månader sidan, då han vitja oss sist i septemeber. Det ga meirsmak, så no tek han Padi sitt ordinære sertifikat og tørrdraktsertifikat, som han og kan nytta i Norge (over heile verda).

Det er viktig med instruksjon før første dykket.

Det er et nokså omfattande kurs Falke skal gjennom. Det er ein del teori (boka er på 260 sider) Det er mykje sikkerheit og prosedyrar som skal innøvast og det er mykje utstyr å halde greie på.

Instruktøren.

Ventil

Ventilluft.

Munnstykket.

Teori er viktig!

Teori er viktig!

Instruktøren heiter Guido og er frå Tyskland. Han har drive  Greenwich Diving i mellom Calpe og Altea i 4 år. Dei har ein fin heimeside, kikk inn der. Der ligg og fleire bilete frå vårt dykk den 19. mai! Falke sitt PADI kurs går over 4 dagar. Det er eit intensivt kurs som krev mykje lesing på kort tid og dei tek 4 dykk med instruktør. Fyrst Open Water Diving og så Tørrdraktkurs. Han må ha begge desse kursa for å dykke i Noreg -der det er så kaldt i vatnet! Siste kurset er mest teori, eit dykk med tørrdrakt og eksamen på fredag. Eg har desse formalitetane og trong berre oppfrisking. Eg fekk prøva meg på mitt fyrste dykk i dag! Fyrste dykk på 22 år!! PADI-sertifikatet mitt er frå 1988 – to år før Falke vart fødd.

Sertifikatet frå 1988

Livstidsdokument!

Våren 1988 gjekk eg på kurs hos Siddis Dykkeskole, Eg hugsar me dykka ved Helgøysund den gongen. Det var med ei viss forventning at eg tok på meg utstyr og tok dei fyrste instruksjonar frå Guido, den tyske læraren. Etter at me drog ut med dykkarbåten, blei me delt i to grupper med kvar vår instruktør. Engelsk Goeff var med oss (Falke, eg og Terje – ein annan nordmann).

Nesten klar for 12 meters djup.

Uti vatnet måtte eg justere maska mi fleire gonger. Me fann ut at den var i det minste laget. Det kom vatn inn heile tida. Etter at dette var gjort gjekk me ned til 10 meter der me gjorde fleire øvingar, slik som vatn i maska, ta av maske, miste og finne pusteventil.

Ok! ..(foto: Melissa)

Skjalg til v. (foto: Melissa)

Obligatoriske øvelser som er viktig å drille på for sikkerheit. Falke han er 20 år snart tar alt naturleg for fyrste gong (forresten han dykka jo her i Calpe i september i fjor), gamle Skjalg er 56 og klara seg godt i vatnet (meinar han sjølv!) Fyrste dykket var roleg men med noko famlande bruk av balansejusteringa med luftventilen. Eg gjekk litt for mykje opp og ned den fyrste halvtimen.  Etterpå gjekk alle øvingar som smurt på tolv meters djup.

Falke han trivs i vatnet, den vannpolo-guten som han er.

Det andre dykket tok vi etter ein halvtimes pause ombord i dykkarbåten. Då for eg i vatnet med Guido og eit tysk par. Det vart 45 minuttar med nærmast perfekt dykking. Me padla rundt omkring på botn nedfor dei bratte klippene mellom Altea og Calpe. Her var det flotte fargerike fiskar og fin vegetasjon på botn. Eg hadde problemer ein gong, med blybelte som ville ned på baken. Eg fekk hjelp til å stramme det rundt livet igjen. Det er herleg å føle denne vektlause tilstanden til kroppen, berre sveve mellom vatnskorpa og botn.

Skjalg etter andre dykket. Berre gode følelser!

No blir det berre å oppfordra Odin, Unni Elisabeth og Kitty Karina til å prøva seg. Kanskje nokre av venene våre? Er det nokon som blir med på neste dykk?

Falke på veg opp etter sit 4de dykk. På fredag får han utvida PADI-sertifikat

Månefisken var lett å fange i vannskorpa! Geoff kyssar fisken...

Her er beviset. Open Water Diver. Falke hadde eit resultat på 94,5% på prøva!

Andalucia Reise i tid og rom – Viaje en el tiempo y el espacio

Guadalquivir, som snor seg gjennom sørlege Spania. har vore sentral for landets historie.

Sit og ser på ein film frå den spanske borgarkrigen (1936-39). Den tek for seg dei siste kamphandlingane i Huelva Sevilla område. Eg tenkjer på tid. Det er mykje som har hendt her dei siste 70 åra. Spania er eit land med dramatiske og store historiske omveltingar. Ikkje berre sidan 1936. Heile den spanske historia dei siste 1500 år har vore eit endelaust drama med krigar, erobringar, religionsfeidar, kongeovertakingar og politiske maktkampar osb. Dei siste 70 år har ikkje vore mindre turbulent. Spania har vore eit av dei rikaste land i verda, etter ei ekspansiv koloniverksemd over fleire kontinent, over fleire hundre år.

Bygningar i Sevilla er prega av stor påverknad frå maurisk kultur.

Gotisk stil. Flott arkitektur i sentrale Sevilla.

Eg var her i 1968, det er faktisk 42 år sidan i år. Då var framleis sigerherren frå den siste store krigen i Spania framleis ved makta, fascistgeneralen Generalissimus Franco. Eg merka det var eit fattig land. Det var militær overalt. det var ei stemning eg ikkje var kjend med, noko litt  uhyggjeleg, spesielt i byane der militæret var synlege. Vel, mykje har skjedd sidan 1968. Då Franco døydde i 1975, blei demokratiet innførd og alt har gått oppover for landet sidan den tid. Sevilla var som andre byar på den tida, sletne og prega av vanskjøtte frå myndigheitene . Idag ser eg Sevilla med betre velstand, ein by som tek ansvaret for den lange og viktige historia som byen representerer.

Festen skulle starte om kvelden.

Jentene elskar skor!

Flamenco!

Me fekk med oss ein del av feiringa av Semana Santa, den viktige påskefeiringa for spanjolane. Det verkar som om dei har fri heile påskeveka, det er mykje folk ute i gatene, der dei ventar på store prosesjonar med svart-, raud eller kvitkledde med høge tynne hattar, nett som ku klux klan. Bak ber andre på store altertavler med jesus, eller maria-figurar. Folk er fint kledde. Det er så mykje folk rundt omkring at det er vanskeleg å kome seg fram der ein vil. Fyrste dagen blei og noko amputert fordi Kitty Karina måtte inn i dei mange «spanande»  kjøpesentra i byen.

Prosesjonen med dei flotte santafigurane gjekk gjennom gatene.

Dei små var og med og gjekk i prosesjonane.

Desse personane var ikkje så hyggjelege å sjå til!

En tiggar med sans for sjølvironisk humor. Pengar til ymse føremon!

Andre dagen blei det meir å sjå for oss ute i byen, med det spanske folket som feira sin Semana Santa. Dette er jo svære greier for dei, kan tenkje meg syttanda mai ganga opp med fire eller så. Feiringane med prosesjonar går føre seg kvar dag frå midt på dagen til eitt-to på natta, ei heil veke til ende. Og alle er med. Frå dei minste i barnevagnar til gamle krokar som stabbar seg avgarde i gåstolar og rullestolar.

La Giralda, bygd som minaret, nå eit kristent klokketårn!

Me fekk koma oss opp i den fine kyrkja i sentrum av Sevilla. Det var denne eg vitja saman med far min Steinar i 1968. Eg hugsar at det var ei svær kyrkje og at me gjekk i eit tårn for å sjå ut over byen. Eg las at tårnet , La Giralda, vart bygd som ein minaret. Då det vart sett opp på 12hundretalet var det  verdas høgaste bygning med sine 97 meter.

Min far Steinar tok dette bildet frå la Giralda i september 1968....

Og slik ser det ut 42 år etter frå den same staden...

Marrakech ei anna verd – Marrakech un otro mundo

Kaotiske, sjarmerende og fargerike Marrakech er ei oppleving som ein seint gløymer!

Så har med teke turen over Middelhavet til Afrika. Kontrasten er stor. Marrakech ligg midt inne i Marokko ved foten av Atlasfjella og har 350.000 innbyggjarar. Marrakech er kjent som den «raude byen» som er knytt til dei mange raude bygningane og den raude 24 km lange bymuren som er inntakt. Her er det kaotisk, vilt, eksotisk, pulserande, støyande, fattig og fargerikt.

Kitty Karina lika litt luksus på Mirage Royal Hotel i Marrakech!

Reisa frå Albir blei noko kaotisk. Og lang. Me starta frå huset vårt omkring kl 9.30. På veg opp til hovudvegen blei me stoppa av politiet i ein halv time. Unni hadde teke ein spansk ein, ein sving der med kryssa den kvite lina i midten av vegen. Samstundes leita eg etter mobilen i lommene mine, så eg hadde løsna sikkerhetselen (eg har den på elles i 99,9%), så det vart bot på 63EU! Fin start på dagen! Framme på Alicante flyplass, gjekk innsjekking og avreise bra med Ryanair. I Marrakech forsvann den eine kofferten for oss og me bruka lang tid i kø på «lost luggage»-kontoret. Eg tok meg nokre turar i ankomsthallen og på ein av turane fann eg kofferten! Den hadde falle av transportbelte og låg bak utanfor synsvidde… Den venlege bussjåføren på rute 19,  tok oss med til sentrum. Han hoppa like godt av førarsetet og ned på fortauet og forklara oss vegen til hotellet! Snakk om service! Me var trøytte då me kom oss inn på rommet. Det vart ei lang reise frå Spania. Me bruka 7 timar på den korte turen… Meste av tida gjekk med i køar og venting. Frå Alicante til Stavanger tek det berre 5 timar- med venting. Eg trur me tar toget på neste tur – til Madrid!

Ein tur inn i gamlebyen er ei tidsreise. Her gjekk med rundt omkring i basarane og på det opne matmarknaden, Djemaa el Fna, kor det var 100vis av utekafeear eller restaurantar der maten blei laga ved borda. Det var flott og spanande å sjå på, maten smaka ok, men ein veit ikkje korleis ein vil reagera på mathygiena før dagen etter! Det var ikkje den standarden som Unni set etter mange år i Mattilsynet! Eg merka eg hadde ete noko som laga lydar i magen!

Det fantastiske kveldmarkedet med retaurantene i Souq er eit spande skue!

Turen ikring basarane, Souq, er jo alltid spanande. Eg ser no mest på folkelivet, Unni Elisabeth og Kitty Karina kunne mest ikkje gå forbi ein einaste butikk utan å gå inn og sjå, så me brukte resten av kvelden der i det fargerike kaoset. På det fine hotellet som me hadde tinga for to netter, er me i anna verd. Luksus er det kort og godt. Me unnte oss to dagar her som ei gåve til Unni sin fødedag som var den 18. februar.

Kitty Karina

Kitty Karina, litt skremd i kveld - var nok ikkje førebudd på det kaotiske livet i gamlebyen!

Dag to tok me oss inn i gamlebyen med det yrande og kaotiske livet som ein berre må oppleve sjølv. Det er umogeleg å skrive rettvist om luktene, lyden, fargane, menneska, fattigdomen, gleda og fortvilingi. Byen Marrakech er nok og lik andre arabiske storbyar på mange måtar, men det er noko spesielt med den flate bytopografien, der ingen bygningar er høgare enn 30 meter. Byen ligg og på eit heilt flat slette. Det er berre moskeane som stikk opp over byhorisonten. Husa i gamlebyen er bygd i eit forvirrande labyrintmønster som det tar lang tid å finne ut av. Dette gjorde at me bruka kart heile tida.

Det var folk

Det var folk overalt som sat på bakken og diskutera, drakk te, med kvarandre.

Så sant me stansa opp meir enn 30 sekund for å konsultera kartet, så var dei der og skulle geleide oss fram til bestemmelsesstaden.  Det var ein stor frustrasjon for Kitty Karina at desse hjelparane  kom i dusintal. Og alle skulle dei betaling. Det hende fleire gonger at den eine guten som skulle hjelpa oss var blitt til tre-fire personar då me kom fram, og alle ville sjølvsagt ha pengar! Kitty Karina lika ikkje måten dei snakke til henne på, og eg kan forstå at ho blei litt uroa somme tider. Det lyset håret hennar vekkje stor merksemd blant dei mørke unggutane og mennene. Me snakka ein del om dette før me reiste. Ho har nok oppleva eit skikkeleg kultursjokk!

Dei aller fleste som ville vise oss vegen ville ha betalt. Men desse to ville berre hjelpe.

Seinare møtte me Ahmed og sonen Mohammed som me blei meir kjent med de neste dagane. Han var ein hjelpsom mann, som sjølvsagt og ville ha pengar for jobben sin (han var faktisk ein guide og pensjonatvert). Han var ærleg og då er det greit.

Me hadde bomma på datoar på bestilling av hotellet vårt, så me starta i feil ende av skalaen. Det ville ha vært betre om Kitty Karina hadde fått dei siste to i luksus!

Ahmed og sonen Mohammed blei vår guid i Marrakech og omegn dei neste dagane.

Ahmed visa oss 4 forskjellige gjestehus, som variera veldig i pris. Frå dei enklaste til dei som var like gode som luksushotellet. Med falt til slutt for eit som og Kitty Karina lika. Unni Elisabeth og eg måtte strekkja oss langt for dette, for billeg er det ikkje i våre augo. 55EU for eit rom med 3 senger. Då var det ein stad som me lika alle saman. Riaden, som er namnet på dei marrokanske husa, var eigd av ein sveitsisk/senegalesisk  mann som snakka fransk, engelsk og arabisk. Hyggjeleg var han og dei to kvinnelege lokale hjelparane.

Det var visst ikkje så gale å bu i ein riad heller. Ingenting å sei på komfort!

Ein riad er eit gjestehus med alle rom bygd kring ein åpen plass.

Den neste dagen gjekk me kilometervis i labyrinten Marrakech. Ein kan sei kva ein vil om eigen sans for retning og stad, men her trur eg alle ville ha gått seg vekk før eller seinare! Dei tronge gatene var tette med folk og mopedar som kom farande i uhyggeleg fart! Ein måtte ha augo både framme og bak! Unni vart råka av ein moped, som køyrde over foten hennar! Det gjekk godt.  Ahmed leia oss frå plass til plass. At han hadde avtale med nokre butikkar var greit nok for oss, så fekk me sitje i ro, drikke te og pruta! Det blei nokre fine ting me hadde lyst å kjøpa til huset vårt heime i Noreg.

Stor interesse for sko er noko som Kitty Karina har arva etter Unni, ikkje meg!

Esel er eit godt bruka køyretøy i dei tronge gatene i byen. Lastebilar er for store!

Heime hos Ahmed fekk me skikkeleg koskos med geitekjøt. Det var den beste eg har smaka. Kitty Karina og Unni Elisabeth lika han og. Fatima, Ahmed si kone, hadde laga han. Skikkeleg koseleg å bli invitera heim til ein marrokansk familie og sjå korleis dei bur og lever!

Fatima er berber og voks opp i ein landsby i Atlasfjella. Ahmed er oppvakse i Marrakech.

Fatima stelte den beste koskos som ein kan tenkje seg.

Fint av Ahmed å invitere på tradisjonell arabisk middag heime hos seg.

Namnam Koskos!

Namnam Koskos!

Den tredje dagen var turdag til Atlasfjella, ca 100 km frå Marrakech. Ahmed hadde ordna med bil. Ein 1976modell Mercedes 220, taxi. Sjåføren var ein ven av familien tenkjer eg, hadde køyrd 30 år i byen! Det var ei sann oppleving å sjå han i trafikken med hovudet ut av vindauga veiftande med handa mot dei som ikkje køyrde som han ville! 

Trangt i bilen! På det meste var me 5 i baksete i Mercedesen. Sju i alt i bilen.

Den gode gamle Mercedesen hadde gjort mange turar den, 769.722 kilometer! På turen fekk med med oss tradisjonell arabisk handtverk og landbrukssproduksjon. Me kom oss opp i fjella, der enkelte av toppane i Atlasrekkja er opp mot 4000 meter høge. Det var nydeleg ver, ei skikkeleg vårsteming med sommertemperatur, grøne trer og blomar i full blomstring.

Damene her knekker nøtter og sortere dei for bruk til forskjellige oljeprodukt.

Noko av nøttene vart kverna og blei til ei kremliknade olje til mat.

Og tilslutt var det å prøve olje, mat og te.

Mektige Atlasfjella med snø på toppane. Snøsmeltinga er komen godt i gang.

Staden me enda opp i var ei tradisjonell turistfelle, der dei ikkje hadde hatt noko restriksjonar på korleis ei tek vare på naturen. Det er eit paradoks me har sett i Vietnam, Filippinene og Taiwan. Det er dei kommersielle kreftene får fritt tak, øydelegg dei det det så sårt og er avhengige av!

Vatnet renn frå fjella der snøsmeltinga er i gang.

Me tok ein liten tur oppover ei av de små sideelvene, der me fekk vassa litt i vatnet.

Benidorm, partyby for harry sjeler? Ciudad de Fiesta?

Pubgata i Benidorm

Benidorm er byen alle likar eller hatar! Det er ein stygg by, men har sjarm. Den er harry og den er kulturell. Den er internasjonal, men veldig britisk. På kvart gatehjøre finn du engelske pubar, restaurantar og engelske pensjonat, butikkar og hotell. Engelskmennene har reiste til denne byen i 50 år for å feriere. I dag er det nedgangstider i England og britane er ikkje så mange som før. Dei sel feriebustadene. Det er hundrevis av leiligheter til salgs i byen og dei er halvparten så dyre som her i Albir. Eit rykte seier at det er så billeg å bu her at engelske sosial myndigheiter sender trygda hit fordi dei slepp unna med lågare bukostnadar og sparar pengar på statsbudsjettet! No på vinteren er det sjølvsagt ikkje så mange som bur her, men dei synes dei som er er.

LYSET AV PARTYTOWN

Det er mange pensjonistar med gåstol, elektriske trehjulingar og på eigne bein. Stundom ser med nokre som badar og, dei er nok meir friske enn gjennomsnittet.  Året gjennom reiser det 4.000.000 turistar til Benidorm. Det bur berre 40.000 her, men til ei kvar tid er det 400.000 menneske her på besøk i turistsesongen.

Dancing all throught the night!

I byrjinga av 50talet var Benidorm senter for tunfisk i Spania og hadde omlag 3.000 innbyggjarar, så endringa har vore formidabel! No er han kjend som partybyen. På kveldstid er det liv overalt. Me ser med brune barar, dansekneiper og drikkebuler fylde med folk frå heile Europa i alle aldrar, men fleirtalet er nok eldre folk på denne tida av året. Me fant oss ein dansebar med godt vaksne folk. Eg såg ei jente på 20 mellom dei 150 som var i lokalet. Heile kvelden vart det dansa og sunge i Sinatra Bar. Ein engelsk avdanka popsongar og ei ditto dame haldt stemninga oppe med svisker frå tri titals årgangar. Fleire av gjestene kom med kostyme. Ein gjeng var indianarar. Ein annan gjeng engelsk damer var kledd som politikvinner med handjern om armen. Dei dansa alle samen og er var den einaste hanen på dansegolvet. Dei ville til og med ha bilete av meg når stod saman med dei tvilsame politikvinnene!

Coverlåtar heile kvelden...

To øl for prisen av ein....

Unni syns det var kuuult å vere på bar i Benidorm. Kaffien var ok den.

Benidorm er ein interessant by verdt ei nærare studie med antroposofiske brille. Eg tenkte eg skulle sjå nærmare på byen når eg har fått tatt nokre fleire bilete og snakke med fleire folk.

Spa og massasje – Spa y masjes

På Spa med Unni Elisabeth sine jobbkollegar!

Basseng med badstu, strålerom og "kalddusj".

Her og dagen var me på Spa. Eit heilt nytt senter, Akinon,  som dei hadde bruka 8 år på å byggje. Det var familien som selde skipsverftet Mjellem og Karlsen i Bergen som hadde investera sine 100 millionar kroner her i senteret. Det var kjempestort, 26 mål , mange leilegheiter, 4 hus med forskjellige facilitetar. Eg har aldri prøva noko slik før! Me starta med bad i eit basseng med vatn som bobla og spruta på oss med stor kraft. Det skulle løysa opp stive musklar og gjere kroppen mjuk og smidig. Me bevega oss mellom dette, ei badstue, eit dampbad, eit rom med ultrafiolett stråling og ein kald sti med isvatn sprøytande på føtene…

Boble og sprutebassenget

Så vart det ei pause med litt mat i ein fin restaurant, i klede me fekk utlevera. Det såg noko underleg ut der med sat med kvite frottekåpene våre. Etter litt mat vart me ein etter ein innkalla til massasje. Eg blei liggande på ein benk med eit hål for andletet. Her blei med knadd og trykt på etter alle kunstens reglar av ei spansk dame som var utruleg fast i fingrane sine. Eg hadde vel ikkje så mange ømme og harde musklar (lite stress), men jammen fant ho eit par eg ikkje visste om! Jo det var herleg å bli traktera på denne måten, kan absolutt anbefalast! Etter den harde (og behagelege) handsaminga me fekk så var det avslapping i Relaxroom, med musikk av Enja.

Avslapping etter knaing og massasje! 35 grader og musikk av Enja.

Og så var det ut i kvardagen igjen!


Kalde dagar i Spania (?!) Dias frio en España (?!)

Me reiste frå Noreg til varme Spania, jo, men det har vore kaldt her og dei siste dagane! Det må me stå med! Me kan ikkje halde på illusjonane lengre, sanninga må fram! Før eller seinare ville vel nokre av dykk avsløra oss! Det er ikkje varme Spania. No er det kalde Spania må eg vedgå. Det svinge svært frå den kaldaste natt til den varmaste dag. Inne har me berre elektrisk straum til oppvarming.

Inne er det 13 grader, ute er det 16 grader! Kaldt til frukost på fredag!

Straum er dyrt i Spania (tre gonger så dyrt som Noreg) og spanjolane nyttar ikkje dette til oppvarming. Peisen har me prøva, men det er slik som med dei fleste peisar heime, mest til pynt. Eg kjøpte meg gass i dag. 13,5 kilo propan til 11,95 EU (90kr). Eg er lurer kor lenge den kan brenne i den gassomnen eg fann i kjellaren.

Eg fann ein gassomn i kjellaren. Det er det spanjolane nyttar. El er for dyrt.

Dei varmaste dagane, som no onsdag, kallar på uteaktivitetar som lesing på stranda!

Siste veke har det svinga frå 5 grader til 22 på terrassen, der eg sit så titt eg kan. Me har og nytta fine (kalde) dagar til små turar i nærleiken. Det er det blitt litt lite av dei siste vekene. Me har no tatt spaserturane våre kvar dag i Albir eller Altea. Varme dagar tar med turen ut og set oss til å lesa bøkene våre ute. Unni Elisabeth har nett lese Arnhild Lauveng si «I morgen er jeg alltid en løve» (om schizofreni) og les no ei bok av Kate Moss. Eg held på med den spanske forfattaren Antonio Munoz Molina «Serad», roman om forfylgde landflyktige europearar. Skal gå igang med eit spansk historieverk snart.

Kalde men fine dagar for sykkelturar! Unni Elisabeth mellom appelsintrea i Alafaz de Pi.

Me legg etterkvart planar for lengre utflukter til Valencia og Alicante og andre meir fjerntliggjande stader i dei to neste månadene. Me fer sjå. Eg har eit stort ynskje å sjå att nokre av dei plassane eg var med min far, Steinar, i september 1968, då me sykla Spania rundt. Eg var berre 15 år, men minnes ein god del frå denne sykkelturen.

Polop er ein fin landsby som eg har besøkt fleir gonger! I bakgrunnen, Berninafjella.

No er det tida for hausting av appelsinar! I bakgrunnen med snø, Berninatoppen 1.129 moh.

Me leita etter bonden og ville fortelja han at han må henta inn appelsinane sine!

Dadlane er ikkje mogne ennå, men dei bugnar frå palmane overalt!

Varmt dette..Unni...!

På uterestaurant i Altea søndag..

Og tilslutt for dei som ventar på mine utgreiingar om den spanske kvinna: Eg har ikkje gløymt dette. Fyrste utgåve ligg på maskina, det er et stort og omfattande felt eg gjer meg inn på! Eg har nokre tankar om den spanske mannen óg, så fylg med!

Ei fotoreise til Noreg (del 1). Uno viaje fotografico a Noruega

14 dagar i Noreg har eg vald å fortelje med bilete. Det skjedde så mykje, så derfor vert det mest interessant for dykk å sjå bileta. Håper dykk vert nøgd med det! Desse strekkjer seg frå 19. desember til 23. desember. Resten kjem til veka.

Me var fyrste utenlanske fly som landa på Sola på 8 timar! Norwegian sirkla over Sola flyplass i mest ein halvtime før me fekk landa!

Mye snø. Den stoppet flyet vårt i mange timer.

Me måtte vente i mest 2 timar på taxi, men Falke og Willy henta bagasje med lastebil!

Det hadde falt mykje snø. Odin reddar trea i heime i Schancheholen

Me måtte finne oss meir klede heime, kven hadde trudd det sko bli vinter i Noreg?

Kitty Karina har lengta mykje etter søte katten sin, Simpli!

Flott med vinter i Stavanger. For ein gong skyld blei det kvit jul!

Tacomiddag hos Merete. Det var KK som bestemte den menyen!

Falke med på middag men på vakt. Hadde nett redda ein bil under eit tre!

Hunden til Merete er ei fin og underleg bikkje!

Me budde på Stavanger Brygge som stod tom nett no! Op på frokostbesøk!

Me hadde folk på graut i SB og middag ein dag - ellers så vart med invitera kvar dag!

Falke, Buster og Betina nyt graut frå kokken Unni Elisabeth

Om kvelden den 20ende var me hos Cate og Jan Morten.

Den lauksuppa var GOD! Bra jobba Jan Morten!

Kompressor til spikerpistolen! Utan skikkeleg verktøy.... Flott golv!

Tirsdagen vitja me OP på nye loftet! Stilig!

Her blir det vel berre gallaantrekk frametter....

Fine lykter som Falke skal bruke i militæret!

Kjekkt å vere på Stavanger brygge saman med ungane!

Det var fleire av slekta som kom innom. Her er Kjartan på vitjing.

Det kom mange innom dei fyrste dagane. Her Kjartan.

Mykje fototaking. Kitty Karina er og fotograf i familien!

Jens Buster var innom og fekk julegraut. Randi jobba på kvelden.

Me hadde folk på graut i SB og middag ein dag - ellers så vart med invitera kvar dag!

Godt

Godt med julegraut. KK, Kritian og Kjartan.

Unni fekk gaver i Amerikapakken! Den har ho fått i 27år!

Gode venninger og nære kusiner! Kitty Karina og Åsne i finstas!

Mor og datter i skjønn forening. No vert det julefest!

Odin er oppteke av alternative gåver. Eit heimestrikka slips var ein vinnar!

Julekvelden er me nesten alle samla hos Siv.

Rita og Siv stod for maten. Odin kom med eigen nøttesteik! Han er vegetarianar!

To kjekke karar. Me er veldig glad i dei to her!

Gry, Hanna og Unni Elisabeth ventar forventningsfullt på pinnekjøttet.

Smykke

Unni fekk smykke frå Skjalg. Det gjorde stor suksess!

Odin fekk nok ei gåve han trong!

Sokkar er ein vinnar! Dei får eg god bruk for neste vinter i Noreg!!

Steinar sine optical illusions var populære denne kvelden!

Dei optiske illusjonane vart studera heile kvelden!

Ein av gjestene gjekk ut av sitt gode skinn!

Veldig populært med massasjeolje og godluktolje for denne karen her!

Vin frå Spania. Flyboren årgangsvin! Gry undersøkjer kvitvinen frå Unni og Skjalg

Rapp fekk visst ikkje noko gave han....

Utslite vertskap. Iallefall dei yngste! Siv ser ut som ho kan ta ein kveld til!

Å ta vare på minne – El cuidado de los recuerdos

Kanskje det viktigaste innlegget mitt dette:

Denne sia les du frå din datamaskin, men ho ligg eigentleg på ein maskin i USA. Det skal vere ein trygg måte å lagre sine digitale dokument og bilete. Dei som passar på servaren I USA tar stendig (fleire gonger til dagen) kopi av dine data og kan om ynskjeleg gje deg kopi av alt du har der (ord og bilete) når du treng det. Dei vil sjølvsagt og legge alle dine ting på plass att om det skulle skje noko med maskinane deira (straumbrot, harddisk-krasj, hacking osb).

Sørg for å ha kopi av biletefilene dine på fleire maskinar!

Sørg for å ha kopi av biletefilene dine på fleire maskinar, om du har det.

Fleire av dykk tar digitale bilete. Det er ei utvikling som det er vanskeleg å stå i mot. Me er derfor meir og meir avhengige av datamaskinane våre, og at dei til ei kvar tid virkar! Det er ikkje alltid dei gjer! Ein gjennomsnittleg datamaskin har ein harddisk som varer i 4-5 år. Det er ikkje lenge! Dersom du samlar alt du skriv og alle bilete på denne kan du rekne med at det forsvinn i løpet av nokre år! OM DU IKKJE TAR KOPI! Dette har  gjeve mange  negativ oppleving og ein dyrkjøpt røyndom!

Datamaskinar varer ikkje evig! Pass på å ta backup!

Datamaskinar varer ikkje evig! Pass på å ta backup!

Vår son Odin,  skulle ha ei god rutine på desse aktivitetane med hans studier og arbeid i dataverden. Men det er diverre slik som med skomakaren og sonen sine sko, dei er ikkje av beste sort… Odin har mista mykje av sine datafiler i haust. I  oktober byrja Acona, den sentrale servaren vår i Schancheholen å skranta.

Acona og den øydelagte disken

Acona og øydelagd disk.

Mine filmar vert kopiera!

Mine filmar vert kopiera!

Det var houvud-platelageret  (hardisken)  som song på siste verset!  Odin hadde ikkje tatt kopi av denne på lang tid! Her var det mykje som fór sin veg. Odin skriv sjølv om det ….«Acona hev vore tenaren min sidan eg gjekk på ungdomsskulen, og det er difor ikkje reint lite som er å finna der. Dessutan hadde eg heile økonomien til firma mitt der, dvs. alle fakturaane eg hev sendt sidan eg uppretta firma mitt. Alt vekk no.» … . Eg (Skjalg) hadde og mykje liggande der, det meste eg har lagra av dokument sidan 1988.  Men eg hadde teke kopi av alt saman i august 2008. Og dette ligg på ei anna maskin heime i Schancheholen! Odin kan kanskje redde noko frå den øydelagt disken, det var det er prøvde å hjelpa ham med då eg var i Noreg sist. Her er eg ved saka si kjerne. Kopiering av verdfulle data. Backup som det heiter på dataspråket. Det må ein berre lage seg rutinar på! Det er igjen veg utanom! Ellers så gjeng det veldig gale. Det er fleire måtar å gjere dette på. Eg skal gje dykk nokre tips etter eigen røyndom.  Eg har 4 eksterne harddiskar. Dei fleste av desse brukar eg arbeide mitt som filmarbeidar. Eg har lagra dei hos syster mi no. Desse diskane er kopi av filmfiler som allereie er laga og kopiert til DVD, eller andre diskar. Det er kopi over alt. Sikkert.

Datamaskina mi hos Dag Bjørnsen i september. Merk alle diskane.

Datamaskina mi hos Dag Bjørnsen i september. Merk alle diskane.

dvd

Ei plate med 2000 bilete!

400 tusen bilder!

400 000 bilete!

Dei private bileta mine som eg har teke sidan 2004 (då me fekk fyrste digitalkamera i hus) er lagra på Unni si maskin og på maskina heime (den om ikkje er øydelagt) Bileta er og lagra på fleire diskar og DVDar. Slik har me og gjort for Unni sine 5000 bilete frå 2004 og mine siste 2876 bilete frå Spania. For å vera heilt sikker så har eg laga eit par  til Unni som ligg her, og eit par som ligg på DVD i Schancheholen.

Viktig å ha bilete fleire plassar!

Ha bilete fleire plassar!

Eg tok óg ekstra kopi av hennar bilete på ei anna datamaskin i 2008. Ein anna  lagring som er sikker er å leggje bileta ut på offentlege servarar. Det gjorde eg (i tillegg) her om dagen på Altibox heime i Noreg.  Dei tek godt vare på dine bilete (se øverst). Det er gratis opp til 5GB (ca 2500 bilder). Alle bileta frå websia mi ligg der (270 bilete). Eg har planar om å legge opp alle dei 2876 bileta der og men det tar mange timar med opplasting frå ei treg internettline her i Spania. Fleire nettstadar (t.d. fotobutikkar på nett) har tilbod om lagring av dine bilete. Trygdingsselskap har og tilbod om dette. Det er mykje skrive om desse tinga på internett. VG har ein fin artikkel om dette. Og Tv2 hjelper deg har gode råd om lagring av bilete.

Unni sin datamaskin er 5 år gammel. Hardisken kan gå når som helst!

Unni Elisabeth sin datamaskin er 5 år gamal. Den kan kollapse når som helst!

Og neste gang blir det eit innlegg om kvinner! Eller meir – spanske kvinner….. Følg med!